Malins metode

– Jeg er faktisk en av de yngste som har fått påvist psoriasis. Jeg var bare én uke gammel da legene oppdaget det, forteller Malin Angeltveit (23).

Malin har altså hatt psoriasis hele livet og psoriasisartritt siden hun var 18 år. Den lille jenta vandret bekymringsløst rundt på øya Sotra utenfor Bergen med shorts og t-skjorte i hele barndommen. Det var ingen av lekekameratene som leet på et øyenbryn og Malin trodde det var helt vanlig å ha røde flekker og sår på huden. Så begynte hun på ungdomsskolen. Plutselig skulle hun få høre kommentarene og se blikkene. Plutselig skulle hun forstå at hun var litt var annerledes.

Smittsomt og farlig

– Ungdomsårene er jo en periode i livet da utseendet blir veldig viktig for veldig mange, også for meg. Jeg husker at det var så mange små ting som plaget meg –  ting som hver for seg ikke er så ille, men som blir vanskelig i det totale regnestykket. Jeg kunne for eksempel ikke barbere leggene mine uten at blodet rant. Jeg kunne aldri få den myke, glatte huden på leggene som de andre venninnene mine.

Årene på ungdomsskolen ble vanskelige, og det var mange som ville mene noe om Malin og hudsykdommen hennes.

– Noen av elevene på skolen snakket om at hudsykdommen min var både smittsom og farlig, og at de andre ikke måtte være i nærheten av meg, forteller Malin.

– Tør du virkelig å gå sånn? 

Malin droppet shorts og kjoler, og begynte å bruke heldekkende og mørkere klær. På sommeren gikk hun med bukse – uansett hvor varmt det var.

– Jeg husker en varm sommerdag. Jeg gikk med lange bukser, men vennene mine insisterte på at jeg måtte skifte til shorts. Det var sikkert 30 grader ute, så jeg tok på meg shorts. Vi var på vei til et kjøpesenter da en voksen mann så på meg og sa: «Å herregud, tør du virkelig å gå sånn? Det ser ut som at du har blitt slept etter en bil!»

Malin klarte ikke å svare. Hun ville bare hjem, og da hun kom hjem, gikk hun ikke ut av huset på flere dager. Hun stod foran speilet og prøvde å få ermene på genseren sin til å dekke flekkene på armene. Da hun ikke klarte ikke å dekke dem, kokte det inne i henne.

– I mange år hadde jeg brukt så mye energi på å ignorere kommentarene og blikkene, men nå klarte jeg det ikke lenger. Jeg fikk et angstanfall foran speilet den morgenen, og jeg husker at mamma spurte hva som var galt. Hun skjønte fort hva som var problemet og sa at jeg ikke behøvde å gå på skolen den dagen. Det tok mange år før jeg følte meg fin nok etter den sommerdagen.

Jakten på kjærligheten

«Æsj, kan du ikke bare smøre på noe sånn at det forsvinner?» Det var ungdomskjærestens reaksjon da han så flekkene og sårene til Malin.

– Jeg hadde noen kjærester i ungdomstiden, men jeg syntes alltid det var vanskelig og jeg skyndet meg å gjøre det slutt når det ble for nært. Jeg ville ikke at noen skulle se på eller ta på huden min – derfor avbrøt jeg forholdene før de rakk å komme med sårende kommentarer, forteller Malin.

Alle kommentarene har brent seg fast, men da hun begynte på videregående skole, skulle livet snu. Malins far hadde hørt at det skulle arrangeres et konferansemøte for barne- og ungdomsorganisasjonen til Psoriasis- og eksemforbundet, PEF-ung. Malin var skeptisk, men i dag er hun sjeleglad for at hun dro.

– Jeg trodde jo at jeg var den eneste i Bergen med psoriasis, men så var det både en og to til, sier Malin og ler.

En sterk, ung dame

Kombinasjonen av møtene i PEF-ung og ett år på folkehøyskole, gjorde den unge jenta sterkere. Hun begynte rett og slett å gi mer blaffen i blikkene og kommentarene. Da hun fikk den lille sønnen Engel August for to år siden, bestemte hun seg for å tørre. Tørre å ta på seg shorts, tørre å svare på stygge kommentarene og tørre å tro at hun var fin nok.

– Da jeg ble gravid tenkte jeg: Hvordan skal jeg klare å ta vare på en liten gutt, hvis jeg ikke klarer å stå opp og ta ansvar for meg selv?

– Jeg har brukt mye tid på å lære å elske meg selv, men etter hvert har jeg lært meg å akseptere at jeg har sår på kroppen. Og jeg har lært meg at jeg ikke er sykdommen min. Psoriasis representerer ikke meg - det er bare en liten del av meg. Jeg merker faktisk at hvis jeg har det bra, har psoriasisen det bra. Er jeg sur og lei så blomstrer psoriasisen opp. Hvordan jeg har det inni meg, vises på utsiden.

I dag er Malin Angeltveit veldig glad for at hun gikk på møtet til PEF-ung i Bergen den kvelden for noen år siden. Det ble et vendepunkt.

– Nå ser jeg at psoriasisen også har ført med seg mange positive ting i livet mitt. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker, vært på fine turer og fått mange nye venner. I dag er livet mitt så bra! Engel August gir meg mye glede i hverdagen og jeg har også en kjæreste som jeg er veldig trygg på. Psoriasisen er det siste han tenker på, sier hun og ler. Psoriasisen er ikke lenger et hinder, og det er veldig deilig å tenke på. Psoriasis har gitt meg mer glede enn sorg i lengden.

Foto: Privat
Artikkelen er hentet fra HUD – Et magasin om psoriasis. Det er et samarbeid mellom Psoriasis- og eksemforbundet og Novartis. 
NO1709703560